Årets tema

Kvinner er

Kvinnfolk er tema for årets Reginedagan. Men hva vil det egentlig si å være kvinne i dag?

Spør vi Google, som vi ofte gjør, er de ti første forslagene:

kvinner er
kvinner er mer utsatt for vold enn menn og har en større totalbelastning av vold og overgrep
Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus
kvinner er som en god vin
kvinner er ekle
kvinner er lykkeligst
kvinner er kravstore
kvinner er utro
kvinner er uføre
kvinner er i jobb

Spør du Beyoncé, slår hun fast at kvinner styrer verden med låta “Run the World”, og hun har selvsagt rett. Men slett ikke alle har gjort det fra fremst på scenekanten. Tvert imot.
– 50-tallets kvinner er mine heltinner, sa Lars Saabye Christensen da han lanserte trilogien sin Byens spor. Serien handler om 50-tallets sanitetskvinner, inspirert av hans egen mor.

Rollen som kvinne betød ofte dengang å la egne evner, drømmer og lengsler spille andrefiolin. Ingen av oss ville vært her i dag, hvis det ikke var for dem som har født, stelt, strikket, bakt og flettet oss dit vi er i dag.

Kvinner lager liv. Bokstavelig talt.

Kvinner er myke nok til å føde nye mennesker. Myke nok til å strekke døgnet i alle retninger og holde vekten av det hele i sene nattetimer, og fremdeles stå opp og få ungene på skolen.

– Jeg har aldri møtt en kvinne som ikke er sterk. De eksisterer ikke, sier Diane Von Furstenberg, som designer kvinneklær.

Kvinner kan strekke seg lengre. Kanskje nettopp fordi vi er så myke, er vi sterke.
Kvinner kan oppheve grensene for hvor ett menneske slutter og et annet begynner.

Kvinner er magiske.

Kvinner er oversett.

Den innsatsen for både land og familie som husmødre, sanitetskvinner, lag og foreninger. mødre, døtre, tanter har gjort gjennom tidene er uvurderlig – og historisk sett usynlig og lite verdsatt. Denne innsatsen har gitt oss næring og holdt oss varm. Som soppens mycelium-tråder ligger kvinnenes omsorg og maurflittighet i mellomrommene mellom oss og i bakken under oss. Soppen har sin syklus med å vokse opp for så å forsvinne, men de er bundet sammen gjennom et tettvevd nettverk, og trådene blir igjen i bakken. På samme måte er vi en del av samme mycelium som kvinnene før oss. Det er en del av kulturarven vår i dag, det vi selv oppstår fra.

De synlige kvinnene. De usynlige kvinnene.

Regine Normann gikk bokstavelig talt under jorda for å få armslaget hun trengte. Gjennom litteraturen fant hun frihet. Frihet til å dyrke fantasien, frihet fra reglene som ble tvunget på henne, frihet til å selv definere hvem hun var og hva hun ville gjøre. Frihet fra de kvelende kårene rundt henne fant hun i sitt eget hemmelige indre, i Sinahula.

Dagens kvinner vokser opp med motstandskraften til formødrene i ryggen, men med blikket rettet mot nye heltinner. Vi vokser opp med Hermine Grang og Roald Dahls Matilda – lagspillere som løser verdensproblemer med sine sylkvasse hjerner. Pippi Langstrømpe som i 1945 vinner over Sterke Adolf og løfter ham over hodet har vært med på å forme nye generasjoner.

For flere enn Regine Normann har tradisjonelle mønstre vært et stengsel, der kvinner har måttet flyte rundt og mellom et rammeverk som ikke er tilpasset dem. Historiens kvinner har jobbet knallhardt i kulissene, uten valgmuligheter. I dag har vi full jobb, samtidig som vi fortsatt i stor grad tar ansvaret på hjemmebane. Arbeidslivet er fremdeles tilpasset andre premisser enn våre.

Google demonstrerer i forslagene på søkefeltet mange av holdningene vi fortsatt må forholde oss til. Men vi har mulighet til å snekre nye rammer. For spørsmålet hva en kvinne er, er i stadig endring. Det er kanskje et spørsmål vi aldri får svar på, men heller skal få ha glede av å undre oss over. La oss la det viktigste spørsmålet være hvordan vi bedre kan ta vare på det myke, sterke, synlige, usynlige og magiske kvinnfolket og jobbe for å skape like muligheter.

Å ta vare på er tross alt den kvinnelige ryggmargsrefleksen som alt hviler på.
La oss ta den fram, hylle den, løfte den.

Takk til alle kvinnfolk som gir oss næring og inspirasjon under årets Reginedagan, og ikke minst: Takk til kvinnfolkene i kulissene av Reginedagan som tar vare på arven vår og skriver ny historie hvert eneste år.

La oss løfte dem opp, fremst på scenekanten, og gi dem en stor applaus.

Kvinner er alt.

– Kristina R. Johnsen