Om Regine Normann

Regine Normann levde fra 1867 til 1939. Hun var på starten av 1900-tallet en av Norges mest kjente og leste forfattere, og den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom nasjonalt.  Etter andre verdenskrig har imidlertid Regine Normann, på tross av nyutgivelser av flere av hennes bøker –  da spesielt eventyrsamlingene,  vært et ukjent forfatternavn for mange. De siste årene har de fleste av hennes bøker blitt gitt ut på nytt, vi har fått festivalen Reginedagan og interessen rundt forfatteren er økende. Mye av æren må vi gi Liv Helene Willumsen, professor emirata ved UIT, som har gitt ut bibliografi om Regine Normann og skrevet utallige tekster, artikler og foredrag.  

Regine Normann trådte sine barnesko i Bø og tilbrakte sine unge kvinneår her. Vi sier gjerne at Regine Normann var en genuin forteller. Fortellingen var en del av hennes hjerte og hennes sinn. Men hvem var egentlig denne kvinnen som gikk den lange veien fra en anonym tilværelse i en liten kystkommune i Vesterålen til berømmelsens tinder i hovedstaden?

Regine Normanns livsløp

Regine Normanns livsløp representerer et ekstraodinært kvinneliv påbegynt sent på 1800-tallet. Det var helt fra barnsben av preget av store omveltninger og brudd, uerstattelige tap av omsorgs­personer og nye etableringer som innebar å finne seg til rette i fremmede miljøer og knytte kontakter med nye personer.

Serine Regine Normann ble født i Mårsund, Bø i Vesterålen 29.juli 1867, datter av Tina Amalie, f. Lockert fra Mårsund i Bø og skolelærer Mikkel Normann fra Steinsland i Trondenes. Familiens lykkelige første år ble avbrutt av farens død i 1871, da moren ble sittende igjen med fem barn under 8 år.

Som 5-åring kom Serine Regine i huset til velstående slektnin­ger i Breivika utenfor Harstad. Der gikk hun sine tre første år på skolen, før hun flyttet tilbake til morbroren Nikolai Lockert og fru Karen i Mårsund i Bø. Serine Regine ble konfirmert i Bø kirke, der innførselen i kirkeboka viser at hun fikk «Udmerket godt» i karakter. Den første voksne yrkeserfaring fikk Serine Regine like etter konfirmasjonen, som guvernan­te for barna til presten Uchermann i Bø.

Så skjedde noe uventet. Første nyttårsdag 1885 giftet Serine Regine Normann seg med Peder Johnsen, lærer og klokker i Malnes annekssogn i Bø. Hun var 17 1/2 år gammel, han var 38. Denne ekteskapsinngåelsen ble begynnelsen til mange ulykkelige år i Malnes, og i ettertid hadde aldri Regine Normann noe positivt å si om sin første ektemann og samlivet med ham. Noen år etter giftermålet fikk fru Serine Johnsen ansettelse som vikarlærer, et arbeid hun høstet ros for. Det var i disse vanskelige årene hun begynte å skrive – etter eget utsagn mot ektemannens vilje – og det blir sagt at hun gjemte manuskriptene sine i ei fjellhule ikke så langt fra plassen der de bodde. I ettertid er denne hula kalt Sina-hula, en avledning av navnet Serine. Etter 9 års ekteskap klarte ikke Serine Regine å holde ut det umulige forholdet i ekteskapet lenger, hun forlot ektemannen og søkte sørover til hovedstaden for å skaffe seg utdannelse som lærerinne.

Kristiania skulle komme til å by på mange muligheter for fru Serine Johnsen. Der avla hun lærerprøve ved Olaf Bergs høiere lærerinneskole i 1897, der fikk hun ansettelse som lærerinne ved Kristiania folkeskoler, der kom hun med i forfattermiljøet i Kristiania og fikk etterhvert styreverv i Den norske Forfatterforening.

I 1905, samme år som Regine Normanns litterære debut, ble ekteskapet mellom Peder Johnsen og fru Serine oppløst. Året etter giftet hun seg med forfatteren Tryggve Andersen, og hun ble fru Regine Normann Andersen. De ble et kjent par i forfatterkretser i hovedstaden, blant annet holdt ekteparet jevnlig litterære salonger. Men heller ikke dette ekteskapet varte, det ble oppløst i 1913.

Regine var 46 år ved denne skilsmissen. Først nå ble hennes navn privat såvel som offentlig Regine Normann, tidligere hadde dette navnet kun vært hennes forfatteridentitet. I hennes private liv var stormene nå over, og smulere farvann ventet. Arbeidsmessig hadde hun ennå mye ugjort, og mange gode arbeidsår lå foran henne. Hun fortsatte sin lærer­gjerning til oppnådd pensjonsalder i 1932, og hun skrev jevnt og trutt helt til sin siste bokutgivelse i 1934.

Regine Normann framhevet selv at hun hadde to livsverk, hun var forfatter og hun var lærer. I mer enn 30 år arbeidet hun som «guttefrøken» ved Sofienberg skole i Kristiania. Hun var en elsket og respektert lærerinne som elevene mintes hele livet. Nettopp som pedagog fikk Regine Normann utnyttet sine evner som forteller, hun brukte fortellingen i mange fag når hun underviste. Dessuten gjorde hun en stor innsats for barn og bøker gjennom sitt mangeårige virke for opprettelse av skoleboksamlinger. Utrettelig ivret hun for litteraturens evne til å stimulere barnas fantasi, og hun var svært skeptisk til «fornufti­ge» barnebøker.

Regine Normann søkte stadig nordover til sine heimtrakter og sin familie, det var nordpå hun hentet inspirasjon til store deler av sitt forfatterskap, gjennom levende folketradisjon og gjennom sterke naturinntrykk. Hun reiste helst langs kysten med båt, det ble mange hurtigruteturer i årenes løp.

Regine Normanns siste reise nordover satte et fantastisk punktum for hennes søken tilbake – som var den regissert. I juli 1939 satt den aldrende kvinnen i en jernfugl og skuet ut over barndommens rike, Regine fløy med sjøfly fra Trondheim til Harstad. Hun flyttet da heim til farsgården på Steinsland i Skånland kommune, der hennes bror Kristoffer Normann bodde. Men hennes opphold nordpå skulle komme til å bli kort. I begynnelsen av august 1939 ble Regine Normann syk og innlagt på Harstad sykehus. 12. august 1939 reiste hun tilbake til farsgår­den og døde der to dager etter, 72 år gammel.

Livet og eventyret

Det er en bevegelse i Regine Normanns forfatterskap, en sirkel­lbevegelse som besnærende antyder en sammenveving og parallell­føring mellom diktverk og eget liv. I sitt forfatterskap ender hun i eventyret og det overnaturlige etter en lang vandring i sosialt relaterte problemstillinger og kvinne­problem­stillinger. I sitt eget liv søker hun mot slutten tilbake til barndommens og eventyrets nordnorske landskap, tilbake til det mystiske og mytiske, «det Nordland som svinder og dør hen».

Eventyret i vid betydning er den ledetråd som følger hele Regine Normanns livsløp og virke – eventyrets tekstlige mangetydighet og eventyrets iboende kraft til stadig på nytt å fengsle tilhørernes sinn. Det er fortellingen som er drivkraften i hennes liv, i hennes litterære prosjekt og i hennes livslange arbeid med formidling av muntlig tradi­sjons­stoff. Slik vil eventyrets grunnakkord prege hele hennes arbeid – og hennes livs beretning.

Forfatterskapet

Regine Normann gjennomgikk et livsløp preget av en meget dramatisk og begivenhetsrik første halvdel, som så ble etterfulgt av en rolig og tilbaketrukket andre halvdel. Noe av den samme bevegelsen kjennetgner forfatterskapet hennes. Første del av livet ga stoff nok til hennes tidlige bøker. Regine Normanns litterære prosjekt er preget av at hun først bearbeidet sterke opplevelser fra unge kvinneår, skrev ned sitt livs erfaringer med refleksjonens ettersmak – for til slutt å komme tilbake eventyret, som alltid lå i bunnen av hennes liv og kreative evne.

Regine Normanns forfatterskap omfatter 18 bøker som ble publisert i perioden 1905-1934. Hun debuterte med den sosialrealistiske romanen Krabvåg, som ble etterfulgt av bøkene Bortsatt (1906) og Stengt (1908). Denne delen av forfatterskapet har klare selvbiografiske trekk.

Så fulgte to bøker som handlet om å være lærerinne i Kristiania, Barnets tjenere (1910) og Fåfengt (1911). I perioden fra 1912 til 1921 ga Regine Normann så ut 5 romaner, en barnebok og en bok stilet til gamle elever. Alle romanene er lagt til nordnorsk miljø; vi finner her historiske romaner som Dengang – (1912) og boka om Eiler Hundevart (1913), bygd over et sagn fra Malnes. Her kommer tydelig Regine Normanns fascinasjon for sagntradisjon til syne. Senere kom bøker som tok opp religiøs problematikk, Riket som kommer(1915) og romaner som tok opp ulike typer kvinneproblematikk, Berit Ursin(1917) og Havørnens nabo (1921). I denne perioden ga hun også ut en barnebok, Den grå katt og den sorte (1915) og en bok til unge menn, Til guttene mine ute i den store, store verden (1916).

Etter 1921 skrev Regine Normann kun fortellinger. Først kom Min hvite gut(1922), etter det kom hennes to eventyrsamlinger Eventyr (1925) og Nye eventyr (1926), etterfulgt av to samlinger med Nordlands-sagn; Nordlandsnatt(1927) og Det gråner mot høst (1930). Hennes siste bok, Usynlig selskap(1934), er også en samling fortellinger.

Nyutgivelser av Regine Normanns bøker har vært sparsomme. Debutromanen Krabvaag kom i nyutgave i 1976, barneboken Den graa kat og den sorte i 1969, hennes to samlinger av eventyr ble slått sammen og kom ut under tittelen Ringelihorn i 1967, 1972 og 1977, alle utgavene illustrert av Kaare Espolin Johnson. I 1994 kom Regine Normanns eventyrsamlinger i nyopptrykk av originalutgavene fra 1925 og 1926, illustrert av Gerhard Gjerding.

Regine Normann som forteller

Det er fortellingen som er Regine Normanns adelsmerke – det muntlige såvel som det skriftlige kortformat behersker hun med glans. Karakteristisk for hele hennes forfatterskap er den relativt korte, avsluttede tekst som er mulig å lese, lytte til og framføre i en sammenhengende sekvens. Slike fortellinger publiseres som enkeltstående tekster i blader og tidsskrifter gjennom hele forfatterskapet og legges også inn i hennes lengre verker. Men det er først mot slutten av forfatterskapet at Regine Normanns muntlighet nedfeller seg i skrift – hun gir ut hele samlinger med eventyr og sagn. Omsider er hun kommet dithen i sitt forfatterskap at hun makter å føre i pennen det stoffet som bestandig har ligget i henne.

Det er som eventyrforteller Regine Normann er mest kjent og avholdt. Av alt det hun skrev, er det eventyrene som har vist seg å være de mest levedyktige tekstene, de blir stadig oppført av barneteater, skoleklasser og dukketeater. Hennes eventyrtekster er blitt utprøvd og polert i samspill med barn, i et klasserom sammen med mange småskolegutter, under opplesningsstunder der stive barneøyne forteller Regine Normann at hun har nådd sitt mål – nemlig å føre barna inn i eventyrets verden. Eventyrfortelleren Regine Normann hadde tro på eventyret – og hun hadde tro på barnets fantasi. Hun trodde at eventyret hadde mye å tilføre barn, at det kunne bringe dem bort fra en vanskelig virkelighet for en stakket stund og at de kunne bli stimulert og utfordret.