Klessjåen, et feminint kulturminne

Av Inger Unstad

Vi snakker om høysjå, torvsjå, sjysjå, tørkesjå og railkattsjå. Vi snakker om kystkvinnens helligste rom – klessjåen.

– Mamma tørka klærne på ei hesje som stod oppe heile året. Den stod nært huset vårt slik at ho slapp å gå så langt med vasken. Når det ble
uvær, måtte vi alle ut på natta for å hjelpe til med å berge tøyet. Da ble vasken først lagt på kjøkkenbordet og deretter tørka på kjøkkenloftet. Mamma la klærne på marka for å solbleike dem. Den kvite, fine duken som hun bare brukte når vi fikk «storkaran» på besøk, blei snybleika. Den var brodert, og mamma la et lommetørkle over de røde, broderte rosene slik at de ikkje skulle bli bleika, forteller Aline Green Lindgaard (født 1940).

Aline som her er sitert, vokste opp på Vestvågøy. Hun forteller fra sin barndom. Fra tiden før vaskemaskin og tørketromler ble
hvermannseie. Fra årene da klærne ble tørket utenfor stuevinduet. Før strøm og mikroplast ble et problem. Fra dagene før pappa bygde
en klessjå for å gjøre hverdagen til mamma mindre strevsom. Langs kysten er klimaet i store deler av året av en slik karakter
at det å tørke tekstiler utendørs byr på utfordringer. Klessjåen fikk sin utforming fordi den tjente en hensikt, satt opp av noen som hadde
identifisert et problem. Den inngikk i en større sammenheng som kaltes klesvask. Langt de fleste kulturer har i større eller mindre
grad, hatt behov for å henge objekter til tørk, det være seg fangst eller tekstiler. En kjapp tur i fjæra, viser at fisk blir tørket på hjeller
ulikt utformet avhengig av sted og tid. En uhøytidelig kartlegging gjort av undertegnede, viser at klessjåen ble bygd i ulike størrelser. Noen med gulv av grus, andre med støypgulv. For langt de fleste var klessjå bygd sammen med et utedo, et verksted, en fjøs. Heldig var den som hadde sin egen klessjå.

I motsetning til bua som kunne være lafta med torv på taket for slik å kle inn varmen og velsignelsen, ble klessjåen satt opp i enkelt
bindingsverk. Papp eller blikk på taket. En labankdør montert med stabelhengsler. Lukket, men sjelden låst.
Veggene var kledd panel med en liten glipe mellom planken slik at trekken kunne snike seg imellom og tørke tøy.

Vegger med reima panel

Når kulturminner forsvinner, svekkes muligheten til å hente frem minnebilder. Slik forringes samtalen mellom oss, ordene tåkelegges.
Jeg har prøvd finne et ord som beskriver denne type panel. Ulike fagfolk er kontaktet uten hell. Til slutt ble gåten knekt av en eldre
mann fra Flakstad, som i en tilfeldig samtale fortalte at han hadde en klessjå med reima panel på tunet.

Om det vi glemmer

Hukommelsen er som et fiskesnøre. Drar du i ene enden av snøret følger resten med. Du kan hale inn til du finner det du jaktet på. Tar
du tak i et minnebilde hekter et nytt seg i det første. Minnene kommer sjelden alene, de befinner seg i et nett av historier. Her er våre minner knyttet sammen med andre fortellinger som gjensidig refererer til hverandre: klespanner på svartovn, sinkbaljer, klesklyper, kramper og snorer, valne fingre og vonde rygger.
Ennå er ikke alle klessjåene revet. Ennå finnes kjærringer som husker, som kan fortelle. Mange av dem som ennå står, har nå endret
karakter fra klessjå til railkattsjå. Ingen kvinne med respekt for seg selv, henger vasken til tørk i en sådan.
Tørketrommelen velsignes av de fleste, men lukten av nytørka klær fra snora er ennå i noens erindring.